Spår gullalder for eldre arbeidstakere

Vi står foran en grunnleggende endring av arbeidsmarkedet. Det er godt nytt for eldre arbeidstakere, sier Tom Bolstad, adm.dir. i Econa:

Situasjonen for eldre arbeidstakere er et stadig tilbakevendende tema. Stort sett går debatten langs linjer som dette: Vi lever stadig lenger. For at velferdsstaten skal være bærekraftig, må vi også jobbe lenger. Men eldre arbeidstakere blir diskriminert av arbeidsgiverne. Det må arbeidsgiverne slutte med.

Like vanskelig som å få tenåringer til å rydde rommet
Argumentasjonen er grei nok. Diskriminering i arbeidslivet er en uting, uansett om grunnlaget er alder eller noe annet, men samtidig skaper denne argumentasjonen fort en oppfatning om at det å beholde og ansette eldre arbeidstakere er en plikt arbeidsgiverne skal trues til å utføre, uten at de har noen egeninteresse i det. Det hele minner litt om å tvinge tenåringer til å rydde på rommet.

Det siste er tungt, og det er nesten like tungt å få arbeidsgivere til å føre en personalpolitikk med andre mål enn å sette sammen det de selv opplever som en best mulig stab.

Derfor tror jeg det er viktig å argumentere godt for fordelene ved å beholde og ansette eldre arbeidstakere.

Smart å satse på eldre
Hva hvis det å ha et bevisst forhold til å ansette og beholde kompetent eldre arbeidskraft faktisk er det smarteste du kan gjøre som arbeidsgiver?

En fersk rapport fra det internasjonale konsulentselskapet Bain & Company kan tyde på det.

I rapporten «Labor 2030: The Collision of Demographics, Automation and Inequality» peker de på flere trender som nå endrer arbeidsmarkedet, og sentralt står utviklingen i arbeidsstyrken.

Siden 1970-tallet har verden opplevd uvanlig høy vekst i arbeidsstyrken. Veksten skyldtes tre faktorer:

Babyboomere

Kvinner

Kina og India

Store fødselskull i årene etter andre verdenskrig gjorde at arbeidsstyrken i avanserte økonomier vokste mye raskere på 1970- og 1980-tallet enn i de foregående tiårene. Kvinnene gjorde for alvor sitt inntog i arbeidslivet fra 1960-tallet. Og integrasjonen av Kina og India i den globale økonomien økte den tilgjengelige arbeidsstyrken med 1,3 milliarder mennesker fra 1970 til 1990.

Som det heter i rapporten: «Flesteparten av dagens næringslivsledere tar en overflod av arbeidskraft for gitt. Karrieren deres strekker seg over en periode med raskt voksende global arbeidsstyrke – en unntakstilstand som nå er i ferd med å ta slutt.»

For nå snur det. I avanserte økonomier blir babyboomerne nå pensjonister. Kvinner har snart like høy yrkesdeltakelse som menn, så det kan ikke ventes mye mer vekst herfra. Arbeidsstyrken i både avanserte økonomier og i Kina ventes i snitt å falle med 0,4 prosent per år fra 2010 til 2030. Arbeidsstyrken i Afrika og India vil fortsatt øke, men disse områdene har utfordringer som gjør at de ikke uten videre vil bidra til å motvirke effektene som nå bremser veksten i den globale arbeidsstyrken.

I tillegg er det en tydelig trend at ungdom studerer lenger før de begynner å jobbe. Dette bidrar også til å krympe arbeidsstyrken.

Strammere tilgang på arbeidskraft er utvilsomt godt nytt for eldre arbeidstakere.

Bains rapport peker da også på at man allerede ser en tydelig trend til at folk står lenger i jobb, og denne trenden ventes å fortsette.

Slutt å mas på arbeidsgivere
Rapporten er på ingen måte rosenrød. Den peker på mange problemer med utviklingen, blant annet at en stor del av arbeidsstyrken vil oppleve at de mangler nødvendig kompetanse for å konkurrere i et stadig mer automatisert arbeidsliv. Dette kan føre til kraftig økende ulikhet.

Men eldre arbeidstakere som holder seg faglig oppdatert, kan komme til å oppleve en gullalder i årene som kommer. Og arbeidsgivere som ikke får det med seg, kan oppleve problemer med å vokse og konkurrere.

Jeg tror det er et mer virkningsfullt budskap til arbeidsgivere flest enn masing om plikt og samfunnsansvar.