Det er alltid en rebell. Hjemme hos oss er det induksjonsovnen. Med et ego større enn kjøleskapets Facebook profil, er den for cool for sitt eget beste. James Dean er navnet jeg har gitt den, og den er i sannhet som snytt ut av nesen på ham.
Jeg er mer reservert enn Tobben, i forhold til Internet of Things. Jeg mener....roboter som samarbeider er en sak. Men roboter med følelser? Hvor blir det av den menneskelige faktor oppi alt dette? Tobben sier at det store løftet kommer når robotene begynner å samarbeide via en skyløsning: Det en robot har lært seg deler den med andre. Gjennom delt kunnskap skapes en kollektiv intelligens.
Med senga på ryggen tumler jeg ut på badet og inn i dusjen. Vannstrålene som før løftet varlig det søvntunge sløret som omkranser mitt legeme, til det mykt og sakte oppløses i intetheten, er nå redusert til piskende vann som tvinger meg ut av en søvndrukken tilstand, og til en kaffekopp på kjøkkenet....sammen med induksjonsovnen.
Regler er til for å brytes, ikke følges! – er rebellens motto. Det er iPaden min som får gjennomgå. Den kurtiseres kontinuerlig med «sukkersøte» elektromagnetiske bølger – «kalde bølger» med en hensikt – å tilfredsstille rebellens evindelig hunger etter å boltre seg fritt i eteren. Men nå har Tobben endelig nedlagt veto og nekter den internett adgang, etter en serie med fadeser.
Magnetisk matlaging Det er et frustrert ektepar som entrer kjøkkenet bærende på en hel serie pakkenelliker etter en handletur som startet positivt, men endte – som det har gjort stadig oftere i det siste – med enda et møte med en pappeske med dertil hørende faktura oppi: Denne gang med frukt som definitivt har sett sine bedre dager.
- Magnetisk matlaging, «my ass», sier Tobben noe slukøret, og sender en hel serie med ampre symboler i rebellens retning.
Tobben er ivrig surfer på hver eneste av de hersens nymotens bølgene, og IoT er jo selvfølgelig drømmebølgen: Hvis du ønsker det ultimale, må du være villig til å betale den ultimale prisen, er hans motto.
- Hva skal vi med induksjonsovnen? Jeg synes det er litt skummelt å tenke på at for hver dag som går omgis vi av stadig flere elektromagnetiske bølger.
- Du er så hysterisk! Tobben har et verbalt våpenarsenal, velsmurt og klar til bruk, og når det gjelder å avvæpne meg, er dette hans absolutte favorittvåpen. For å henge med på teknologiske nyvinninger hender det jeg må ty til pugging. Det å tilegne meg abstrakt viten er en utfordring vanskelig å mestre. Problemet med pugging er den korte holdbarheten. Ukentlig lagrer jeg puggede gloser i handlekurven, og neste uke ender de opp i glemselkurven.
På kjøkkenet har vi to komfyrer. Min praktfulle elektriske, svart med «gulldekor» og Tobben's induksjonsovn. Med svart belte i shopping har jeg shoppet gloser så det monner, så jeg kliner tilbake med dobbel styrke og halv fart:
- Hva vet du om magnetisk hysterese? De få sekundene det tar før hans flakkende blikk fokuserer, sier alt: Innertier! Min kjære er blank, og jeg kan ikke dy meg:
- Det er snakk om to fysiske prinsipper som skaper varme.
- Eee...Hvor da? Tobben's stemme er tynn og en smule nølende.
- I kjelebunnen. Jeg tenker på magnetisk matlaging. Et tomt blikk stirrer uforstående på meg, og jeg er ikke sen om å smi mens jernet er varmt:
- Det ene prinsippet er magnetisk hysterese....
- Vet jeg vel....Hva er det andre da? Tobben skyter fra hofta med uladet våpen....og vet...at jeg vet.
- Det oppstår virvelstrømmer, sier jeg med den største selvfølgelighet, og gir han godt mål:
- Hvorfor tror du at vi kjøpte kokekar med magnetiserbar bunn? Fordi det er den magnetiske hysteresen som skaper det meste av varmen....og ....virvelstrømmene virker også bedre med jerngryter som er magnetiske.
- Hva så? Hans smale lepper er et traust vitnesbyrd om at han gir blanke pokker! Dette er helt tydelig mer enn han trenger å vite.
Nattens ubudne Jeg bråvåkner. En ubestemmelig redsel pulserer i kroppen min. Hva er det som skjer? Instinktivt gjemmer jeg hodet under dyna. Fortumlet prøver jeg å orientere meg. Spenninger i magemusklene begynner å tendere i retning krampe. Hvorfor våknet jeg? En udefinerbar indre uro er i ferd med å spre seg gjennom min søvntunge kropp. Intuitivt vet jeg det er noe som ikke stemmer. Men hva? Forsiktig drar jeg av meg dyna. Et bustete hode stikker frem, og markerer innrammingen av et blekt ansikt med to oppsperrede øyne og en vidåpen munn. En fremmed lyd! Mekanisk glir dyna over munnen mens jeg forsøker å lytte. Der er det igjen. En mistenkelig lyd. Det høres ut som det er noen nedenunder.
- Tobben du må våkne!
Min bedre halvdel sliter med innsovningen, men sover tungt når han først har sovnet.
- Her må det hardere lut til, mumler jeg, og reiser meg halvveis opp i senga.
- Tobben! Jeg tar tak i skulderen hans og rister forsiktig. Ingen reaksjon. En improvisert ropert kan ofte gjøre susen, så med begge hendene foldet sammen over øret hans lyder reveljen.
- Tobben!!! -Jeg sover Elise, mumler han i halvsøvne.
- Tobben du må våkne!!!!! Han glipper med øynene, og jeg ser tydelig hvordan hans slørete blikk prøver å fokusere i en sakte prosess.
- Hva er det du maser om?
- Det er noen på kjøkkenet. Stemmen min er i fistel, med en påtagelig, skjelvende undertone.
- Hva??? Tobben jumper ut av senga og spenner på seg tøflene, før han river opp døra til hjørneskapet. I en resolutt bevegelse gripes balltreet, som han fortsatt har liggende, etter en mislykket idrettskarriere i en stadig svinnende fortid. Med balltreet hevet til hugg melder han seg til krigen.
Rekognoseringen gjennom dørsprekken gir minimalt med informasjon. Kjøkkenet ligger badet i halvmørke. Et hode kan brukes til mangt og meget, også mitt tenker Tobben, og bruker det forsiktig til å utvide døråpningen. To sanser er i høygir: Mens øynene forsøker å omstille seg til det dunkle miljøet, er ørene i høy beredskap. Plutselig kommer uventede lydbølger farende gjennom luften. Lyden av sukking og stønning dominerer frekvensen og vibrerer i hele rommet. Han rygger tilbake i lynraskt tempo, og hjertet hopper over en takt i befippelsen.
- Hva? Tobben er ikke den som viker tilbake fra en slåsskamp. Det har han iallefall til felles med helten sin, Jackie Chan.
- La meg ta deg nærmere i øyensyn, hvisker Tobben, som om han forventer at den ubudne stikker hodet fram. Men intet skjer. Det er stille på kjøkkenet. Hvordan kan han sloss mot en fiende han ikke ser? Frustrert åpner han døren sakte på vidt gap med balltreet høyt hevet. Og tar noen famlende skritt inn i rommet, mens han forsøker å ta kontroll over pusten. Med adrenalinet på høytrykk skannes krigssonen, sektor for sektor. Spenningen i kroppen er så intens at den ubevisst kaller på urinstinktet i ham om å foreta et valg: Løp eller sloss!
Han står der i halvmørket og klamrer seg til balltreet. Med begge beina solid plantet i kampstilling føler han seg helt ute av balanse. Bortsett fra den ujevne pusten, er scenen badet i total stillhet. Innpåslitne nervetråder insisterer på å ha et ord med i laget, og sender kaldsvette både oppover og nedover ryggen.
Plutselig tennes et lys bak ham! Hjertet gjør saltomortale! Simultant med at kroppen dreies i en 180 graders vinkel hogger han til med balltreet – to ganger. Første blinkskudd treffer rebellen midt i pannebrasken, til liflig akkompagnement av Eagle's melodi om James Dean: «Too fast to live – too young to die – bye, bye». Det neste treffer... hans kjære Elise's iPad.
