-Din oppblåste kalkulator, hveser jeg. Du tror vel du er en fjern slektning av Johnny Five

-Har du lest bruksanvisningen da, spør Tobben listig. Hvis blikk kunne drepe, hadde det bare vært å ringe begravelsesbyrået.

Stillingskrig
Gressklipperen står der så cool og avslappet, mens jeg skummer av raseri. Fullt oppladet og med bryteren på, rikker den seg ikke av flekken. Hele formiddagen har stillstandskrigen pågått.

-Du er jo en selvstyrt robot for svingende! Som en flammekaster spytter jeg ut ordene, og håper roboten merker forstyrrelser på frekvensen.

-Det betyr at du jobber selvstendig, din jævla kødd. Jeg vet nemlig meget godt at robotgressklipperen er konstruert for å håndtere mange forskjellige situasjoner og miljøer. Et hjertesukk slippes løs:

-Hva er det jeg ikke har skjønt? Spørsmålet blir bare hengende der – ubesvart. Å slite med «Tech-Fright» er slitsomt for å si det mildt, men å innrømme det er ikke i mitt vokabular. For n'te gang tar jeg tar tak i roboten og «skinnrister» den, som for å tvinge eventuelle løse deler til å falle på plass. Ingenting skjer. Bryteren får unngjelde – igjen. Stillingen er fremdeles hjemmeseier til roboten. Tror det er Einstein som sier: «Insanity is doing things the same way but expecting a different result». Nøyaktig min modus operandi denne vakre sommerdagen.

-Din oppblåste kalkulator, hveser jeg. Du tror vel du er en fjern slektning av Johnny 5, den militære roboten som hadde hovedrollen i en eller annen film? Jeg skal demontere deg, hører du? Det er ikke lett å vite om sånne roboter skjønner norsk, men engelsk forstår man overalt: Disassemble! Disassemble! Det er utrolig hvor barnslig en blir, når en føler seg trengt opp i et hjørne. Et flashback til et leketøy fra barndommen popper opp. En mekanisk trekk-opp-leke, min absolutte favoritt: Snurrebassen. -Skal jeg montere en stang midt i fleisen på deg?

Jeg skuler olmt på den runde plastikkdingsen foran meg, der jeg ligger på alle fire og forsøker meg med kvinnelist, mitt siste våpen: Å stirre den i gang. Det er stillingskrig ute på gressmatta, to stridende parter klare til dyst: Jeg olm som en okse, roboten provoserende som en rød klut.

If–Then–So
Plutselig blir det liv i roboten. Litt søkende begynner den å vandre forover. Klipper først en meter, så en meter til. Tre meter blir til fire. Den har fått ferten av gress nå, og med stø kurs seiler den videre inn i aftensangen.

-Eureka! Jeg strekker armene høyt i været og jubler. Lettet over at min nye investering faktisk virker. En kort tanke skjenkes i forbifarten til den tradisjonelle gressklipperen. Den bør jo føle seg utrydningstruet nå, humrer jeg, og tar noen improviserte dansetrinn i robotens fotspor, som for å markere en holdning. I enden av plenen er det et nydelig og velstelt blomsterbed. Min stolthet og glede. Stauder og sommerblomster står side om side og blomster om kapp, i en vennskapelig konkurranse om å overstråle hverandre i prakt og duft.

Oase
Roboten har stø kurs mot oasen, men jeg er sikker på at den kommer til å snu før den når bedet. Det jeg ikke tenker på er at «if–then–so» programmeringen virker bare når parameterne for signalstyring er på plass. Etter en triumferende marsj skjærer roboten med full styrke og mageplask inn i blomsterbedet så kronblader skvetter og stilkene minker.

Det er ikke bare plantedeler som får seg en luftig seilas. Illsinnet tar meg. Med noen lynraske skritt og et velrettet spark, treffer jeg roboten midt i planeten. Reaksjonen uteblir ikke. Når skjoldet dens sprekker stopper roboten sin ferd – momentant. Med tåkeslør foran øynene prøver jeg å absorbere status quo. Fortvilet og noe slukøret bøyer en nedstemt roboteier seg sakte ned og skrur av bryteren.

Tunge skyer
Tobben, min såkalt bedre halvdel, merker straks værskiftet på gressmatta. Lett foroverbøyd med roboten mellom beina. Saks i ene hånden, og gaffatape i den andre. En sterk kandidat til «Americas funniest homevideos». Bare så synd at jeg bor i Europa. Midt ute på plenen sitter jeg i ensom frustrasjon, med tunge skyer over hodet. Svak mumling kommer mot ham: -Din elendige...!

Komplisert teknologi
Tobben vet nemlig at nøkkelen til suksess ligger i den ganske så omfattende installasjonsjobben.

-Hør nå her kjære, sier han i en lett overbærende tone. Hans dager er talte, tenker jeg i mitt stille sinn, mens jeg kjemper for å beholde min siste rest av verdighet.

-Du kan ikke bare gå igang.....Ledningsveier må først på plass, i riktig avstand til bed, busker, trær og andre ting. Roboten må fortelles hvor den skal gå, og hvor den ikke skal gå. Dette er komplisert teknologi, understreker han, og trekker pusten før han fortsetter – like ivrig:

-Kablene må ikke krysse hverandre, og må de skjøtes må det brukes sukkerbit med grease som tåler å ligge ute året rundt...og...eh... ladestasjonen må installeres på et skyggefullt sted med tydelig ledningsvei, sier han.....Tobben – problemløseren. Talestrømmen hans møtes med rungende stillhet, mens jeg grubler på hvilket sjelefellesskap han har med roboten.

Ta det piano

-Å, nei! Faen at vi skal være så forskjellige! Jeg vil prate mens han vil løse problemer, og nå har han tråkket uti det – igjen – med begge beina. Han ser sikkert at skyene endrer formasjon, og føler endringen på værbarometeret der det brygger opp til mental storm på heimefronten.

-Ta det piano, mumler han til seg selv, og vet det er på tide å «face the music» på – sin måte.

Han kan formelig sense hustruen stritte med piggene, sint som en fele, og alt er som vanlig hans skyld. Men han tar det med godt humør. Litt utlufting er godt for både kropp og sjel. Og, det er rart med det: Nødvendigheten er en god læremester. Etterhvert som årene går, utvikler man ekspertise på en rekke felt. Ett av hans mange spesialfelt er å tune henne ut mens han tuner inn den mentale radioen sin. Gerry and The Pacemakers spiller opp til dans, og han kan tydelig høre dem synge for sitt indre øre, en av hans favorittsanger. Riktignok synger gruppen i et vikarierende toneleie som etterhvert ender i moll: Men det gjør som vanlig susen: «When you walk through a storm, hold your head up high».

Og snart kommer stormen til å roe seg.

Om du ønsker å følge Tobben videre på hans reise i teknikkens vidunderlige verden, er du velkommen til å melde deg på vårt nyhetsbrev.